Kalkovnene

Kalkovnen i Sandbukta er restaurert og fredet, Anders Haagensen bygget ovnen i 1874.
Den var i bruk til Haagensens død i 1887 og kan også ha vært brukt av Brambani i påvente av at
den nye ringovnen ved Færderodden skulle stå ferdig.
Ovnen, som er blitt et landemerke for sjøfolk, har vært modell for kommunevåpenet i Bærum
selv om den ligger i Asker kommune.
I  bakgrunnen kan dere se hele prosessen med gjenoppbygningen av kalkovnen. 

create a web page for free

Haagensen-ovnen 

Innerst i Sandbukta troner en høy, gammel kalkovn majestetisk. Det var Anders Haagensen som oppførte ovnen i 1874. Den moderne konstruksjonen varslet en ny tid i emning. Ovnen kunne ha døgnkontinuerlig drift og blir av enkelte betegnet som en industriovn. Produksjonen varierte etter etterspørsel og andre forhold som hindret stabil virksomhet. I 1874 var for eksempel ovnen i drift i 24 uker. Haagensen hadde en arbeidstokk på seks personer.
Først måtte de utminere kalksteinen fra bruddene og frakte råmateriale til ovnene. Deretter var det å fyre opp kalkovnen med ved fra øya og ha tilstrekkelig vedforsyninger til prosessen var ferdig. Det var ikke få favner ved som gikk med hver gang. Etterpå stod leskingen for tur før varene skulle om bord og var klar til salg. (Foto: Camilla Mohr)

Mobirise

Brambani-perioden

Mobirise

Haagensen døde i 1887, og det var først da Donato Brambani (1834-1906) kjøpte Brønnøya i 1890 at kalkproduksjonen tok seg opp igjen. Det er sannsynlig at han brukte ovnen til Haagensen mens han bygget sin moderne, kullfyrte ringovn på den andre siden av øya. Brambanis ringovn sto ferdig i 1894. I tidsskriftet Farmand fra september 1894 kan vi lese at ”den nye ovn kunne levere 25 Tons Kalk pr. dag” og at arbeids-styrken ”er henved 40 Mand”. Bladet forteller også at det er oppført to godt innredede arbeiderboliger hvor hver familie skal få et stykke jord til hage. Og skal vi tro Farmand ”findes Stenkalk for minst 100 Aars Produktion uden at gaa i Dybet, hvilket ogsaa kunne gjøres, om dette i Fremtiden skulde vise sig nødvendig”.
Virksomheten er også omtalt i Teknisk Ugeblad, som kan fortelle at ovnens dimens-joner var 60 x 26,5 meter og besto av 14 kamre. Videre fremgår det at det også var opp-ført en bestyrerbolig ikke langt unna kalkovnen, antagelig på familien Lyngs praktfulle strandeiendom i Ostsundveien 14. Rester etter en gammel grunnmur ble fjernet da nye grunneiere bygget sin sommervilla.
Selskapets nye administrasjonsbygning lå i nærheten av den gamle kalkovnen i Sandbukta. Det er usikkert om dette er det nye våningshuset på Hovedgården, som det tidligere har vært antatt først ble oppført på begynnelsen av 1900-tallet, eller om det dreier seg om en bygning som senere er blitt fjernet.
Arbeidsstyrken til Brambani kom nok aldri opp i 40 mann. I skattelistene for 1895 er det oppført 22 arbeidere, hver med en skattbar inntekt på 500 kroner. Fuldmægtig J. Dahl og Brenderimester Sandgart tjente henholdsvis 700 og 800 kroner. Fra 1898 synker arbeidsstyrken sakte men sikkert, i 1902 er det bare igjen en formann og to arbeidere.
Brambani-perioden skulle altså bli kort, bare vel ti år. Produksjonen var ikke lenger lønnsom, da sement etter hvert overtok for kalk som bindemiddel. Den moderne kullfyrte ringovnen ble stående i noen år, kanskje i håp om bedre tider, men så ble den revet, og de fleste sporene er for lengst slettet. Rester av krutthuset ligger imidlertid der fremdeles, og de dype kalksjaktene viser tydelig hva slags virksomhet som ble drevet her.
Selv om det nå er over hundre år siden kalkproduksjonen på Brønnøya opphørte, er det faktisk fremdeles en teoretisk mulighet for å gjenoppta virksomheten. Eieren av hovedbølet, bruksnummer 1, har en tinglyst ”bruksrett til disse slukter for eventuell transport av kalk fra innenforliggende kalkfjell”. Dette fremgår av et skjøte fra 1932 da ”Brambaniområdet” på Nordre ble solgt til Bjarne Whist for 20.000 kroner.
(foto: Budstikka)

Eldre kalkovner

Et våkent blikk innerst i Sandbukta røper mange arkeologiske funn i umiddelbar nærhet. Ikke mange meterne unna ligger restene av et gammelt bryggefundament som mest sannsynlig har vært anløpssted for båtene som skulle frakte kalken videre.
Et steinkast fra denne bryggen finner vi restene etter en kalkovn i Ullebergs hage i Brønnøyveien 11 som kan være fra 1400-tallet.
De øverste lagene kan dateres tilbake til 1500-tallet, mens flere prøver fremdeles er til analyse. Foreløpig har vi ikke bevis for at kalkutvinningen kanskje kan tidfestes så langt tilbake som 1300-tallet. Kirker og andre byggverk som ble reist både i vårt eget fylke og nabofylkene, kan ha brukt kalk fra Brønnøya.
Dersom vi følger terrenget langs høydedraget nordover, tar det ikke lang tid før vi ser restene av gamle veifar som det er mulig å følge innover på øya. En av disse veiene starter ved toppen av Haagensens ovn, slik at det var mulig å tømme kalksteinen direkte ned i ovnskransen. De siste meterne mellom ovnen og terrenget har vært bundet sam-men med skinner, slik at det ble mulig å dytte vognene helt frem. Det er fire store kalk-sjakter langs den skogskledte høyden mellom Vendelveien og Skogfaret. Når sjaktene ikke er sammenhengende, skyldes det steinkvaliteten som ikke var god nok der hvert av bruddene ender. Mye av den dårlige steinen ble lempet til side og er i dag samlet i mosegrodde hauger rett ved kalkbruddene lett synlige for den observante turgåer.
Vegetasjonen på steinflatene i sjaktene forteller om ulike tidsepoker. Jo eldre kalk-bruddet er, jo mer mose og vegetasjon klamrer seg til de stupbratte veggene.
Inne i Naturparkens vestre del, i Skogfaret bak Birger Stenslands eiendom, dukker en ny, liten kalkovn opp. Så nyoppdaget er dette funnet at ovnen ikke er registrert noe sted. Mange tegn tyder på at den må være svært gammel. Generelt kan vi si at jo mindre ovnene er, dess eldre er de.
Spennende er det også å få bekreftet at ovner ble bygget etter hvert som bruddene trengte innover i fjellmassene. Frakten videre med båt etter brenning og lesking (se nedenfor) var en utfordring i seg selv. Det gjaldt å rasjonalisere der det var mulig. Byggeaktivitetene på Brønnøya etter 1929 har selvfølgelig slettet mange spor.
Slik er det med kalksjakten i Pilbogen der det bare er veggen som er intakt ved siden av noen gamle ovnsrester på tomten til Juni Dahr i Pilbogveien 12, rett ved der stien deler seg til Sementen og Pilodden.
De fine sitteplassene på Sementen har fått naturlig ryggstøtte etter kalkbrudd av våre forgjengere. Kanskje vi skal sende dem en tanke neste gang vi kjenner varmen fra veggen i ryggen mens solen går ned over Skaugumsåsen.  (Foto: utlånt av Laila Simonetta)

Mobirise
Mobirise

I Brønnøyveien på øyas sydvestre side ved Langårsundet ligger en bondeovn ikke langt fra vannkanten på Øyvind Bervens tomt i Brønnøyveien 53. Den er bygget av solid gråstein og er en typisk bondeovn fra 1800-tallet som kan ha vært i bruk fra 1700-tallet. Den har antagelig også brent kalk fra Langåra. I nærheten av denne ovnen har det vært en husmannsplass, i historisk materiale betegnet både som Ommen, Brøndøovnen og (på et kart) Brøndøplads. Den var bebodd til et godt stykke inn på 1800-tallet.
(Foto: Bærum Kommune)


En femte ovn ligger ved Vendelveien til venstre i krysset ved Bregneveien. Den er også en mindre bondeovn som kan dateres tilbake til 15-1600-tallet. Frakten til den såkalte kalkbryggen i Vendelsundet på tomten til Bendixen i Vendelveien 53 var prak-tisk og lettvint. Brambanis moderne ringovn fra slutten av 1800-tallet, er det få rester igjen av. Den lå ved Ferderodden ved Ostsundet nær de store kalkbruddene som er de synlige sporene etter Brambanis virksomhet. Sammen med forgjengerne forandret han øyas topografi med lange, dype kalksjakter i nord – syd gående retning over store deler av Brønnøya.
De første navngitte kildene viser at Søren Brønnøya leverte 7 og 1/2 lester (1 lest kalk = 12 tønner) kalk til Akershus fest- ning i 1593. Flere nedtegnelser viser leveransene fra Brønnøya helt opp til Brambanis tid. Fordi Brønnøya lå under Nesøygodset helt frem til 1700-tallet, er mye av tallmaterialet fra Brønnøya
skjult i produksjonstallene til Knud Frantzen på Nesøygodset.
Kildene viser at kalkleveranser fra Brønnøya har vært omfattende og nødvendige til den økte steinhusbebyggelsen.
Etter den store bybrannen i Christiania i 1624 ble det forbudt å bygge hus i tre. Etterspørselen etter kalk økte naturligvis betraktelig. I tillegg til nybygging i sentrale områder ble kalk fra Brønnøya brukt til videre utbygging og vedlikehold av kjente byggverk. 90 % av kalkleveransene til Akershus festning kom fra Asker og Bærum! 
(Faksimile Indlandet 1894)

Mobirise

Foredling - Kalkbrenning

Kalken foredles – kalbrenningen
Kalk, limus på latin og lim på engelsk forklarer hvorfor benevnelsene på kalkforedlingen endrer seg etter hvilke kilder man leser. Limovn, limved til brensel, limstein og limslede er ordbruken i dokumentene helt frem til 1780-tallet da lim ble erstattet med kalk.
Kalkovnene har vær relativt uforandret i nesten 2000 år.
En beskrivelse fra romeren Marcus Portius Cato (234 – 149 før vår tidsregning) i ” De Agricultura” forklarer han hvordan en kalkovn kunne konstrueres. Den var nærmest formet som en trakt som var rundt 6 meter høy og med en diameter på 3 meter i bunnen og 1 meter på toppen. Ovnen burde ha to innganger; en til brensel og aske og en til å regulere trekken. Kalksteinen skulle tippes ned i ovnen fra toppen.
Denne ovnstypen, også kalt bondeovner, ble brukt helt frem til slutten av 1800-tallet da de mer moderne ringovnene overtok. Ovnstypene og oppvarmingen kunne variere noe etter de lokale forholdene og kalkens beskaffenhet. Kalken på Brønnøya var for eksempel kjent som ”den ypperste” dersom vi skal tro presten Jacob Neumann i hans bok fra 1818 om histo-riske forhold i ” Bidrag til statistisk-oeconomisk Kundskab om Asker Præstegjeld”. Farmand fra 1894 bekrefter det samme: ”…..Kalk skal være af udmærket Sort, specielt fri for Tilsætninger af Jern….”
Bondeovnene måtte avkjøles mellom hver brenning og de var derfor svært energikrevende. Ved siden av de andre ressurskrevende næringene som trekullproduksjon og saltkoking, var vedforbruket høyt. Men det er en seiglivet myte at store deler av barskogen i indre Oslofjord i perioder var helt nedhogd. På et begrenset område som Brønnøya derimot gikk det hardt utover både bar- og løvskogen.
(Brev utlånt av Arne Walstad)

Mobirise

Fra kalkstein til mørtel 

Mobirise

Kalksteinen ble brutt med håndkraft og godt verktøy i jern før kruttet overtok tidlig på 1700-tallet for dem som hadde muligheter til å skaffe den slags. Jernredskaper ble brukt helt opp til 1800-tallet. Dynamitten ble først oppfunnet i 1866. På Brønnøya har vi ikke funnet spor etter krutt før Brambani, men det er ikke usannsynlig at det ble brukt likevel, i hvert fall til den yngste bondeovnen på Bervens tomt. Den er konstruert for å kunne brenne hele steinblokker, og disse er fremskaffet med krutt. Når steinene var løsnet, ble de fraktet bort til toppen av ovnen, ovnskransen, og tippet ned i den sylinder formede toppen. Ovnen var godt oppvarmet og det kunne ta flere dager før steinmassene skilte lag med kalken. Etter hvert ble kullsyren, karbondioksid, drevet ut av kalken, og temperaturen kunne komme opp i 1000ºC.
Det ferdige resultatet er ulesket kalk. Når massen blir tilsatt vann, får vi lesket kalk som blandes med sand til ferdig mørtel. Lesket kalk er etsende før den blir tilsatt sand, derfor var det nødvendig med den største forsiktighet i omgang med råstoffet. Etter muring skjer en herding av mørtelen. Mørtelen tar opp i seg karbondioksid fra atmosfæren, slik at den gradvis omdannes til kalkstein igjen. Slik kunne bygningene stå i århundrer enten det nå er middelalderkirkene, Akershus festning eller Pantheon i Roma fra 118-125 etter vår tidsregning.
(Foto: byggogbevar.no)

© Copyright 2018 Brønnøya Vel - All Rights Reserved - webmaster